snøvær og glatte veier..

Jeg har alltid syntes det har vært gøy med snø og vinter. Jeg har likt å leike meg med bilen på vinteren også. Og aldri vært redd for å kjøre uansett føre!

 

Men.. For ca fem år siden var jeg og mamma på vei til Lillehammer for å besøke familie. Noe vi alltid gjør rett føre jul. Husker det var den 22desember ca kl. 1530 dette skjedde. Det var svært glatte veier denne dagen. Mamma kjørte og jeg satt og sov ved siden av..

 

Vi kjørte da på E6 i nærheten av Vingrom. Jeg våknet av at bilen slang og spurte mamma om hva som skjer.

Jeg fikk sleng sa hun i det det virket som at det rettet seg, også begynte det å slenge igjen, deretter snurret vi rundt og over i andre kjørefelt og nedi grøfta.

 

Helsigvis var det mye snø som da bremset farten vår mye før vi stoppet i en liten fjellvegg. Husker vi hadde 7meter ca med spor i grøfta. Snidda nesten en lyktestolpe gjorde vi og. Husker at før vi dro av veien møtte vi en bil i motgående kjørefelt, jeg tenkte hvor ble det av den? På mirakuløst vis så ble det ikke flere ulykker på den traffikerte veien! Og vi slapp unna med hjernerystelse og litt juling. Til og med bilen ble ikke vrak, bare veldig bulket og no speil som røyk.

 

Etter denne hendelsen ble jeg faktisk ikke veldig skremt.. Kun dagen etter hvor vi skulle hjem igjen til Modum. Så jeg var fortsatt da glad i snø og ikke redd for å kjøre.

 

I fjor vinter var jeg på jobb. Det var 8desember ca kl 1230 ett sted. Det var det første ordentlige snøfallet og det var fælt føre å kjøre i. Vi var tre stk i bilen hvor jeg satt bak sjåføren. Vi var i en sving på en bygdevei på vei hjemover opp til Sigdal, hvor da bilen slapp.

 

Vi fikk sleng og havnet rett i en tre stolpe. Stolpen traff akkurat imellom fører dør og bak dør, altså rett i det hardeste på siden av bilen hvor den da kom 25 cm inn. Fikk beskjed om at hadde stoplen truffet litt lenger fram eller bak kunne dette endt skikkelig dårlig. I det bilen stoppet, så kjente jeg noe i magen. Var sikker på at noe hadde sprukket inni meg. I tillegg satt benet mitt fast mellom sete forran og Stolpen. Dette var sinnsykt vondt og det kjentes som om kneet mitt var fullstendig knust. Slo også hode ut sideruta. Vi satt og konsentrerte oss om å puste riktig, til det kom hjelp. Vi kom oss ikke ut av bilen. Jeg ble mer og mer svimmel, og til slutt ble jeg sinnsykt kvalm, å det føltes som om jeg snart måtte kaste opp elr rett og slett bæsje. (Men det skjedde ikke.) så kom ambulansen og sjekket oss. Da begynte jeg faktisk å kaldsvette.. Fryse og riste.. (srore mengder adrenalin) politi, brann og luftambulanse kom også. Vi måtte klippes løs ifra vraket, jeg og sjåføren.. Sidemann forran slapp unna. Hun kom seg løs og var mest forslått.

Sjåføren brakk no ribben og hadde no hjernerystelse. Alle ble sendt til sykehus. Di andre to havnet på samme, mens jeg ble flydd til Ullevål sykehus alene. (mest pga. Kneet) ble fraktet rett inn på traumemottaket, hvor dem klipper av alt av klær,hadde bare trusa igjen.. Heldigvis.. Der ble jeg sjekket i hue og ræva bokstavelig talt. Og skjekken gikk veldig fort. Dem var en haug med folk som hadde vær sine oppgaver. Flinke var dem!

Jeg ble flytt til overvåking å lå der til dem hadde svar på prøver osv. Heldigvis var jeg ikke hardt skadet! Lå over natta pga kneet måtte undersøkes nærmere. Men heller ikke det var ødelagt!!! For ett mirakel igrunn!! Men det gjorde grådig vondt opp til ett halvt år etterpå faktisk.. Og ennå så er ikke kneet som det skal være, sånn ift. At det får fort vondt. Men selve huden der er død, har ikke følelser i selve huden der. Fikk beskjed om at vi hadde vært veldig heldige, siden selve ulykka var alvorlig. Og hvor heldige vi var i forhold til hvor Stolpen traff! Hadde den truffet døra mi, hadde jeg nok ikke sittet her og skrevet om det.

Og hadde den truffet sjåfør døra, hadde ikke hun eksistert lenger heller.. Mest sannsynlig.

 

Etter dette har jeg blitt koko.. Jeg grubler og tenker og bekymrer meg ekstremt mye. Og jeg hater snøføre og glatte veier!! Jeg tenker mest på di jeg er glad i! Kan faktisk bli dårlig av det til tider!

 

Spesielt min samboer.. Kom han seg trygt på jobb?? Kommer han trygt hjem?? Er han 15min for sen elr ikke tar telefonen så blir jeg stessa og kvalm og helt nummen i kroppen.. I tillegg til dette så kjører samboeren min motorsykkel av type sprek sykkel.. Han pleier å rase ifra seg på rudskogen motorsenter noen ganger i løpet av sesongen. På noe som heter racedays. Er da bra det, men er han ute i trafikken med mc så uroer jeg meg også veldig!

Dette startet faktisk i slutten av sesongen i fjor hvor jeg begynte å bekymre meg fælt over det. Så fort jeg så en ambulanse med blålys ble jeg kvalm.. Livredd for at det skjer han noe!! Skjer det noe med mc så går det ofte skikkelig galt. Og jeg vet han kjører fort. spesielt på sletter.. han er flink og bruker faktisk hue, så jeg stoler på han!

Men det er andre i trafikken også som kanskje ikke ser han elr feildømmer farten hans osv.. Det som skremmer meg! Hva andre gjør! Ikke lett for biler å se dem ofte.. For biler og andre trafikanter så er mc førere under myke/bløte trafikanter.

 

Min største frykt er å få den beskjeden om at han har vært utsatt for en ulykke å ikke kommer hjem igjen...

#snø #vinter #ulykke #ulykker #glatt #mc

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

liviliv

liviliv

25, Sigdal

Jeg er ei blid jente som setter pris på humor. 😄 Jeg er Omsorgsfull, dyreglad, sier hva jeg mener, rettferdig... M.m. Har samboer og to pusekatter! 💜

Kategorier

Arkiv

hits